Sosiale medier har spilt en helt sentral rolle i det som har utspilt seg i Norge den siste uken. Som nyhetskanal. Som rom for sorg. Som debattarena. Samtidig ser vi at sosiale medier, som ethvert medium gjennom alle tider, kan brukes både til onde og gode formål. Men hvis kraften i et folk er åpent, humant og demokratisk, kan sosiale medier være med på å forsterke det positive.
Det unike er også at tradisjonelle medier gjennom krisen og sorgen har blitt mer sosiale, og at sosiale medier samtidig har inntatt en helt ny og sentral plass i det almene mediebildet. Dette vil sannsynligvis påvirke hvordan vi tenker omkring sosiale og tradisjonelle medier i lang tid fremover.
Dette er en logg på hvordan begivenhetene har grepet inn i sosiale medier – eller sosiale medier har grepet begivenhetene – fra 22.07 og tom 30.07. Som sagt; på ondt og vondt, men mest på godt.
Asosial og isolert
Det første fenomenet i forhold til sosiale medier, gjelder faktisk før tragedien starter. ABB hadde som kjent gjort klar en ”presse-pakke” bestående av en Facebook-side (nå nedstengt), en YouTube-video (tatt av), en Twitter-konto (fortsatt åpen) med 1 melding, samt portrettbilder og et manifest tilrettelagt for distribusjon via nettet.
I årevis hadde også nettet og sosiale nettverk lukket for offentligheten vært en av ABBs få, men viktigste relasjoner til omverdenen.
Imens ABB gjorde sine forberedelser, gikk den mer uhøytidelige bruken av de sosiale mediekanalene sin gang. Eller som Bernt Bergstrøm tweetet dagen etterpå: ”Twitter var til igår berre ein artig kanal for uformell kommunikasjon.”
Breaking News: Oslo-bomben
Vi får vel etter hvert et mer fullstendig bilde og rekkefølge i hendelsene, både de faktiske, det som ble fanget opp på bilder og videokamera, og det som ble publisert, både på sosiale og offentlige medier.
Men her er noen øyeblikksbilder fra de første minuttene:
Andreas S. Lunde, ivrig blogger og kommunikasjonsrådgiver, kom til åstedet i Oslo, umiddelbart etter eksplosjonen og la deretter ut sine bilder på nettstedet Demotix.
To kamerater fikk med seg utviklingen fra gatesang i Torggata til ”Terrorist attack on Oslo”, dokumentert på video og tilgjengelig på YouTube.
VG-kommentator Anders Giæver med bilder fra VG-bygget rett etter eksplosjonen.
Christian Aglen la ut sine bilder på twitpic rett før kl. 16.
Refleksjon: Hvordan vil mediebildet utvikle seg, etter hvert som flere og flere av oss både er øyenvitner, kanskje endog ofre, citizen journalists og kanskje også kommentatorer til våre egne opplevelser?
De første spekulasjonene
De første tankene hos mange var at Norge var utsatt for et islamittisk angrep. Men noen nøyde seg ikke med å tenke tanken – fortsatt åpen for flere nyheter og ny informasjon – men ønsket heller å bruke mistanken aktivt i sin egen retoriske agenda gjennom sine kommentarer i strømmen.
Dette gjaldt i høyeste grad også engelske tabloidmedier og amerikanske konservative medier. Glenn Greenwald er en av flere som har påpekt hvordan språkbruken relatert til begrepet ”terror” tydelig forandret seg, når det etter hvert ble kjent at det var en lys, nordmann som stod bak terrorhandlingene.
Refleksjon: Hvordan skal vi kunne klare å navigere i et nyhetsbilde, hvor både hendelser, og tolkninger av hendelsene, bevege seg tilsynelatende stadig fortere?
Breaking News: Skyting på Utøya
AUF-eren Kjetil Vevle (@kjetilvevle) var trolig den første som via sosiale medier meldte om skytingen på Utøya. Dette er trolig den første offentlige nyhetsmeldingen, fanget opp av Jan Fredrik Breivik.
Michael Solbakken var en av flere som oppfattet situasjonen, og tydelig formidlet: Ikke ring folk på Utøya. Fordi det kunne utsette ungdommene på Utøya for ytterligere fare.
I ettertid er det da også reist vesentlig kritikk mot en del av mediene, også fra ofrene selv.
Gjennom Nettavisen: Utøya-offer retter kraftig kritikk mot pressen etter massakren
Gjennom Aftenposten: Mediene satte oss i livsfare. I Aftenposten.
Refleksjon: De som gjorde overtramp, har beklaget. Men hvordan kan vi klare å beskytte ofre, når de også er medienes viktigste kilder? Eller kan sosiale medier også, riktig brukt, være en nødkanal?
Breaking news fra de sosiale mediene
Ut over kvelden og natten fra fredag til lørdag, er det ingen tvil om at det er de sosiale mediene som serverer ”breaking news”.
Ifølge NTB ble eksempelvis ”32-åring identifisert på Facebook”, bl.a. i form av hatsider, rundt og rett etter midnatt. Politiet advarte mot å bruke navn og bilder av hensyn både til etterforskningen og pårørende.
Ulike Wikipedia-artikler, bl.a. 2011 Norway attacks, kom også etter hvert opp, og ble løpende utvidet, redigert og oppdatert. Tilsvarende Wikipediartikler handlet om terroristen.
Tidlig spådde Hanna Aase at publiseringene i de sosiale nettverkene ville fungere som et press mot de offentlige mediene til å offentliggjøre navn og bilder.
Alle norske medier hadde da også navn, bilder og bakgrunnshistorier lørdag morgen. Som altså i stor grad var regissert av ABB selv.
Politidirektøren har også i ettertid innrømmet at politiet følte seg presset til å komme ut med et annet tall enn 10 drepte, ettersom bl.a. de sosiale mediene opererte med langt høyere tall.
Refleksjon: Denne gangen hadde ”de sosiale mediene” rett. Men hvordan bør medier, myndigheter og andre forholde seg i slike situasjoner, når vi i de sosiale mediene ikke lengre bare er lyttere, men også brukere som etterforsker, samler og publiserer informasjon? Og hvilket “redaktøransvar” har vi i de sosiale mediene?
Real-time journalism
Parallelt med aktiviteten i de sosiale mediene, forsøkte norske og internasjonale medier å få oversikten, og å finne de beste og mest relevante kildene.
Twitter var av de fleste mediene ansett for å være den beste sosiale informasjonskanalen, men er også preget av mye støy (mange irrelevante meldinger og mange retweets, uten ny informasjon). Twitter har heller ingen god søkemotor. For noen uker siden var det et mindre problem, ettersom Google og Twitter samarbeidet om å gjøre ”real-time” søk tilgjengelig via Google. Parallelt med at Google lanserte sitt eget sosiale nettverk, Google+, gikk imidlertid avtalen mellom Google og Twitter ut.
Både Christoffer Mims og Nicholas Jackson påpekte allerede samme kveld som terrorhandlingene skjedde, hvordan dette bruddet mellom Google og Twitter gikk ut over den internasjonale nyhetsdekningen knyttet til Oslo og Utøya. Begge ga også råd om hvilke andre kilder man da kunne bruke.
Mashable, selve nettavisen for sosiale medier, ga også råd om hvordan man kunne følge med: HOW TO: Follow the Norway Terror Attacks Online.
Trending topics
En av de raskeste måtene å få brukerne til å forholde seg til den samme nyhetsstrømmen, både gjennom lesing og publisering, er at det etableres felles og aksepterte stikkord i form av hashtagger. Hashtaggene #osloexpl eller #oslo ble raskt brukt, men ble supplert med #utøya, #utoya og #utoeya etter hvert som nyhetsbildet forandret seg. Internasjonalt, særlig når folk over hele verden ville vise sin medfølelse, ble #norway fellesnevneren.
I de norske sosiale mediene var det det første døgnet ikke noen tvil om hva opptok oss, bl.a. synliggjort gjennom såkalte “trending topics” lister.
Internasjonalt skjedde det også underveis andre ting, bl.a. at Amy Winehouse ble funnet død. Det slo også ut på trending topics i de sosiale mediene.
Uavhengig av denne hendelsen: Det norske folk følte en oppmerksomhet, varme og medfølelse fra hele verden gjennom de sosiale mediene.
Norske journalister og kuratorer
Washington Post lagde etter hvert en egen twitter-liste med 18 navn for å kunne filtrere informasjonen mer effektivt. På denne stod blant annet VG-nett-journalisten Rune Thomas Ege (@rtege) og NRK-mannen Rune Håkonsen (@runehak). BreakingNews plukket også opp Ege som en kilde, men i tillegg bl.a. Ketil B. Stensrud (@ketilbstensrud).
Disse er i ettertid berømmet fordi de formidlet informasjonen faktaorientert og nøkternt. Bare i løpet av få timer valgte da også flere tusen å følge Ege via Twitter.
I det nye sosiale nettverket Google+ var det flere som særlig påtok seg en oppgave i å holde omverdenen informert på engelsk, slik bl.a. PCMag har fortalt om i ettertid. En av disse var Raymond M. Kristiansen (@dltq), som ikke er journalist, men som forteller om formidlingsprosessen, slik: ”People were commenting, linking to other sources, correcting me and each other, giving opinions.”
Ingen norske medier eller kuratorer tok i bruk de etter hvert anerkjente fortellerverktøyene Storify og Storyful, som kan importere tweets, facebook-meldinger, bilder, YouTube-videoer etc., og som sammen med tekst kan bli til en egen artikkel.
Internasjonalt ble disse verktøyene brukt både av mediebedrifter og av vanlige nettbrukere.
Nettavisen Gizmodo brukte Storify til å dekke nyhetsbildet det første døgnet: Breaking: Citizen Journalism From Oslo Blast and Utoya Shootings.
Det danske magasinet Samvirke brukte Storify til å fortelle om twitter-reaksjonene i Danmark: Norway – Oslo – Utøya – Reactions.
Jenny Houser, som selv jobber i Storyful, brukte Storyful til å lage bakgrunnssaken: The online life of Norway massacre suspect.
Flere internasjonale media har i ettertid også analysert hvordan en kombinasjon av øyenvitner, ”citizen journalists” og content curation ble brukt under hendelsene. FastCompany mener til og med at hendelsene markerer at kuratering plutselig ble voksen: Curated Social Media Comes Of Age During Oslo Attacks.
Refleksjon: Er vi på vei inn i en mediesituasjon, hvor journalister som Ege, like gjerne kan opptre som ”citizen journalist” i de sosiale kanalene, og hvor ikke-journalister som Kristiansen, i sin rolle som kurator av informasjon i de sosiale kanalene, også kan ha en avgjørende påvirkning på et offentlig nyhetsbilde?
Journalister som ofre og pårørende
Nokså spesielt er det også at mediene selv ble rammet. VG-bygget ble truffet, og VG måtte finne andre provisoriske lokaler fredag ettermiddag for å få gjennomført sin løpende produksjon.
En av de uventede, men også sterke, bidragene er fra NRKs journalist Peter Svar, som nærmest blogger om sin relasjon til ABB fra oppveksten og sine tanker i dag: «Anders!? Vi vokste opp sammen. Hvordan kunne du velge en slik retning for livet ditt? Du har aldri manglet noe!»
I Lørdags-DN 30. juli står en av de overlevende, Johanne Butenshøn Lindheim, frem med sin komplette 12-siders historie om det som skjedde på Utøya og i tiden etterpå. Ført i pennen av hennes bror, DN-journalist Daniel Butenschøn.
Refleksjon: Vi er altså uten sidestykke vitne til at journalistene også selv står midt oppe i nyhetsbildet, både i de sosiale og de tradisjonelle mediene. Var det et engangstilfelle, eller gjør denne hendelsen også noe med journalistenes relasjoner til sine lesere og brukere?
Kjærlighet
Mens nyhetsbildet er dramatisk og fryktelig, er det da også noen stemmer blant oss, også på de sosiale mediene, som klarer å tenke alternative tanker.
Helle Gannestad (@uhellet) var den som sent på natten sendte twittermeldingen med innholdet som etter hvert skulle bli sitert verden over: «Når en mann kan forårsake så mye hat – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen».
Ordene ble sitert av partikollegaen Stine Beate Haheim på den amerikanske TV-giganten CNN, og derfra spredte det seg via sosiale og offentlige medier verden over.
Her intervjues Helle noen dager etterpå av TV2.
Uavhengig av det store mediebildet, valgte Frufly søndag å gi Helles utsagn en ytterligere visuell dimensjon: Vårt lille land.
Og i samme tone, avsluttet Elefantzonen søndagskvelden slik: Keep Calm and Carry On. Først er alt svart-hvitt. Men sakte blir det fargerikt igjen.
Refleksjon: Er det mulig?
Hatagenda?
Ja, en kan virkelig lure.
For noen har åpenbart en annen agenda.
Blant annet ble hashtagene for hendelsene, inkludert #Osloexpl, misbrukt av spammere.
Blant annet valgte mer enn 3.700 å bli followers på ABBs twitter-konto, noe som møtte sterke reaksjoner.
Blant annet ble over 3.500, som trodde de hadde sagt ja til å delta i en støttegruppe for ofrene, misbrukt og ført bak lyset:
Sosial På Norsk: Falsk støttegruppe for ofre skiftet ham. Deltagere misbrukt. Folk i kø for å rapportere siden til Facebook.
Linn Cesilie: Noen stjal identiteten min!!!!
Om det nå ”bare” skulle være ”troll” som er ute og går, så sier det jo sitt om holdninger når man velger en slik situasjon og en slik anledning.
Refleksjon: Er det mulig?
Sosiale medier som kriseverktøy
Underveis hadde folk i de sosiale mediene gått i gang med å bruke nettverkene til nye formål: Å etterlyse sine kjære på Facebook og Twitter.
En gruppe lagde en Liste over folk som var meldt i sikkerhet. Det var samtidig en indirekte måte å formidle hvem som var savnet. Noe både Aftenposten og Radio Smaalenene fortalte om underveis.
Sosiale medier ble også brukt som kriseverktøy på andre måter: På Comfort Xpress hotell i Oslo, tok hotelldirektør Simen Vinge i bruk sosiale medier for å evakuere hotellet og holde hotellgjestene oppdatert.
Alf Tore Meling har her gjort en analyse av hvordan kommune-Norge agerte på sosiale medier: Utøya og Oslo: Kommuners bruk av Facebook i krisehelgen.
Stig Ove Voll stilte samme kveld spørsmålet: Hvorfor brukes ikke statens egne nettsider som offentlig informasjonskanal? Noen på nettet mente det var ubetimelig tidlig å stille det spørsmålet.
Ellers er inntrykket at sosiale medier ikke inngikk aktivt i noens beredskapsplaner, men at det som skjedde, skjedde spontant.
Refleksjon: Bør sosiale medier inngå som et sentralt element i myndigheters, virksomheters og organisasjoners beredskapsplaner?
Sorgarbeid: Kjærlighet, fellesskap, håp
Underveis vokste det frem en strøm av kjærlighet, fellesskap og håp, ikke minst uttrykt gjennom de sosiale mediene.
Mange av oss valgte å bytte ut våre Facebook-profiler.
For noen ble personlig sorg uttrykt direkte via Twitter.
Facebook-gruppen «Tenn et lys for de døde og skadde etter tragedien i Oslo» passerte 28.07 1,3 millioner tilhengere.
VGs sosiale initiativ, Styrk lenken: Hold sammen – Hold hender, har per 31.07 passert 1,3 millioner deltakere.
Dagbladet utviklet et interaktivt kart som arrangører over hele landet plottet inn minnemarkeringer på.
Internasjonale politikere brukte de sosiale mediene aktivt, og TV2 rapporterte om at sympatimeldingene haglet på Twitter.
Kjendiser både i Norge og internasjonalt var rystet over det som hadde skjedd, og ville vise sin støtte.
Det ble også tatt initiativ til en støttegruppe på Facebook for ABBs mor, en sak som også innholdskuratoren Fiona McCann dekket ved å redigere en fortelling ved hjelp av verktøyet Storyful.
Over 1100 MC-kjørere sin minnekortesje fra Oslo til Utøya, er også lagt ut på YouTube og delt på nettet.
Eksemplene på sosiale medier som arena for kondolanse, sorg og minne, men også håp, er utallige.
Refleksjon: Ja, det er mulig!
Sorgarbeid: Ord, bilder, sang
Atter andre delte sin medfølelse ved å lage en ny sang eller gjennom nyinnspillinger.
Noen gjorde det ved å dele dikt.
Fotografer var også aktive i å formidle andre visuelle inntrykk som også skapte håp.
Og som Heming Leira beskrev det: The tools of cameras and social networks, is very good in a situation like this.
Refleksjon: Ja det er mulig!
Sorgarbeid: Ofrene selv
Overlevende ofre skrev egne bloggposter for å bearbeide sine inntrykk. Også en mor delte sine følelser og tanker i en bloggpost.
Hvorfor velger ofrene å være så åpne, og også velge bloggposten som form?
Håkon Sandbakken: ”Jeg skriver dette mest fordi jeg ikke ønsker å forklare hva som skjedde mange ganger. Dernest ønsker jeg at folk som ikke var på Utøya, skal forstå hva vi gikk igjennom. Redselen vi følte, blir ikke i tilstrekkelig grad speilet av dagens mediebilde.”
Emma Martonivic, utoyahelvette: ”Har valgt å opprette denne bloggen, egentlig mest for min egen del. trenger å ha en plass å skrive. Jeg kommer til å skrive fra det minuttet jævelen begynte å skyte til det minuttet jeg var trygg. Jeg kommer til å forklare vonde hendelser som kan være tungt å lese. Bildene i hodet mitt er enda uklare, ting har ikke enda kommet på plass.”
Debatten: Møtet med terroristen og oss selv
Parallelt med at grusomhetene i Oslo og på Utøya etter hvert begynte å gå opp for oss, begynte ABBs manifest å bli kjent, lenket og lest. Mange brukte både dager og netter på å lese, tolke det og prøve å trekke noe meningsfylt ut av det for egen del.
Her er noen artikler og bloggposter som særlig fokuserer på terroristen og folks møte med hans tanker.
Erik Lundesgaard: Terroristens forkvaklede overbygning
Ane Hagen: Manifestets dobbelteffekt
Jan Frode Haugseth: Tynn ideologi og mediestrategi
Heidi Nordbye Lunde: Gjør meningsfylt vold til meningsløs
Per Anders Madsen i Aftenposten: Hvem Anders Behring Breivik er, må synke inn i oss.
Samtidig fortsetter folk å stille spørsmålet: Hvorfor skal vi sette oss inn i hans tanker?
Mens andre mener det er helt nødvendig:
Ane Hagen: Jeg er en av de som ville vite mer om han.
Debatten: Møtet med terroristmiljøet og deres sosiale medier
Samtidig advares det mot å psykologisere ABB, og i stedet sette fokus på at han tankemessig ikke har vært alene.
Øyvind Strømmen hevder i Kven er terroristen at det over flere år har pågått en internettradikalisering i høyreradikale miljøer, og at vi har undervurdert sikkerhetsfaren fra disse miljøene.
Aage Borchgrevink trekker i ”Fra bloggosfæren med hat” frem Informasjonsrevolusjonens paradoks: Hvorfor overlever vrangforestillinger når folk har tilgang til mer informasjon? Og svarer selv at det er mulig på grunn av såkalt ”medie- og seerfragmentering” hvor ekstreme politiske stammer kan isolere seg i sin egen medievirkelighet, nærmest fristilt fra mediebildet for øvrig.
Dette ser ifølge NZ herald ut til å skje selv nå, etter terrorhandlingene i Oslo og på Utøya: ”Extremists flocking to Facebook for recruits”.
To svenske vitnesbyrd gir ytterligere innsikt i denne type miljøer, men gir også håp.
Camilla Fagfors forteller om hvordan hatet fikk næring gjennom de lukkede mediene: Norway attacks: Breivik was my friend on Facebook. I’ve seen what fed his hatred. Svensk versjon er her.
Torbjörn Wester, som selv har tilhørt en ekstrembevegelse, formidler klart og tydelig verdien av digitale og sosiale medier: ”Internet det största hotet mot extrema rörelser”.
I gråsonen?
Tilhørende bloggosfæren er også Document.no, et av mediene som ABB hadde ytret seg gjennom frem til 2009.
Redaktøren for Document.no, Hans Rustad, måtte også ut og redegjøre for hvilken befatning ABB og nettstedet hadde hatt med hverandre.
Redaktør Helge Øgrim i Journalisten rettet krass kritikk mot Rustads nettsted og mente at det med sin redaksjonelle linje er uansvarlig.
Også VGs Anders Giæver ga i Breiviks avisprosjekt uttrykk for at docoument.no er en ”usympatisk nettside fra den mørkere delen av innvandrings- og integreringsdebatten” men uten skyld i ABBs handlinger.
Debatten: Møtet med terroristen i våre medier
ABBs ”pressepakke” ble flittig brukt av mediene, bl.a. fordi det ga mediene påfyll til bakgrunnsstoffet som man alltid er på jakt etter når noe kriminelt skjer.
Pressens bruk av materialet, tekst og bilder, inkludert ABBs navn, er imidlertid omstridt.
Kristine Lowe: Oslo terrorist attack just a marketing ploy to promote the terrorist´s anti-Islam manifesto?
Kampanje: Faren er at pressen blir nyttige idioter.
Emanuel Karsten, svt.se: Medierna har låtit sig styras av Anders Behring Breivik.
Kjendiser oppfordret til aksjon i omtalen av ABB: Boikotter terrormannens navn på Twitter.
Bloggeren Iskwew oppfordret også til at pressen burde slutte å bruke de stylede bildene.
En butikksjef som aksjonerte mot VG og Dagbladet på grunn av billedbruken, skapte også engasjement på de sosiale mediene: Butikksjef i Kiwi snur Dagbladet og VG bak fram. Johan H. Andresen tweeter sin støtte.
Andre advarer klart mot å legge bånd på nyhetsdekningen.
Nils E. Øy i DN: Advarer mot å kneble Breivik.
Mens atter andre inntar en mer reflekterende eller spørrende holdning.
Medieprofessor Tore Slaatta i Journalisten: Ikke dagen for åpenhet.
Jakob Arvola har spurt: I hvilken grad skal vi fortelle hva han selv mener?
En generell debatt om ytringsfrihet
Saken stimulerer også en mer generell debatt om ytringsfriheten:
Helge Lurås i Aftenposten: Vern om ytringsfriheten nå!
Thomas Røst: Om #ffnor og digitalt tunnelsyn
Jon Bing i Sunnmørsposten: Ytringsfriheten står fast
Anne-Liv Gamlem i Verdidebatt: Vårt Land innskrenker ytringsfriheten!
Det har også blitt en generell debatt om retten til anonymitet, etter at etter at mange av nettavisene har innført sterkere regulering av nettavisenes debattforum, eller lukket dem inntil videre.
NRK-sak om: Anonyme nettdebatter med uttalelser bl.a. fra Kristin Halvorsen og Helge Øgrim
Marias Metode: Retten til anonymitet
Magnilds antiblogg: En nettredaktørs utfordring
Jon Wessel-Aas: Anonym på nettet – kort og enkelt
Det har også vokst fram en spilldebatt, både før og etter at Coop og Platekompaniet fjernet voldelige spill fra spillhyllene.
Ragnhild Bjørnebekk i Rogalands Avis: Advarer mot spill
Torill Elvira Mortensen i Sunnmørsposten: Ikke skyld på dataspill
På Google+ tok Andreas H. Lunde også initiativ til debatt, med tittelen ”Farlig spill”.
Vi tar sosiale medier tilbake
Sammen med bearbeidingen av sorgen, kommer debatten både om terrorisme, høyreradikalisme, demokrati og ytringsfrihet, til å pågå lenge. Parallelt med at vi gradvis takler hverdagene våre igjen.
Hva opptar oss så nå i de sosiale mediene? Helgen etter terrorhandlingene er flere av de samme hashtaggene fortsatt hyppig brukt, men innholdet i blant annet #Utøya har gått fra skrekk til sorg. Et innslag av normalitet og uhøytidelig glede er også med på listen over de mest omtalte hashtaggene, i form av FotballXtra. Samtidig toppes listen med et av samlingssymbolene på håp, fellesskap og gjenreisning: #oslove.
Innholdet i sosiale medier kommer også i fremtiden til å være preget av vondt og godt. Men på samme måte som vi skal ta Utøya, Oslo og Norge tilbake, skal vi også ta sosiale medier tilbake.
Appendix:
Bloggposter:
Her er noen bloggposter som har sett på det som skjedde, med fokus på sosiale medier.
Cecilie Staude: Kollektivt samhold i sosiale medier
Bente Kalsnes: Hvordan sosiale medier hjelper oss i tragedien
Kenneth Eriksen: Se hvordan Norge samles gjennom sosiale medier i en tragisk tid
Nina Nord: De unge overlevende forteller selv
PR-Operatørene: Sosiale medier som sorgarbeid
Thomas Prestgaard: Sosiale medier bidrar til at en hel nasjon kan dele følelser og tanker
Heidi Nordbye Lunde: Falske Facebook-grupper
Alf Tore Meling: Utøya og Oslo: Kommuners bruk av Facebook i krisehelgen
Raymond M. Kristiansen: Curators and journalists.
Artikler i norske media:
Her er noen norske artikler som har sett på det som skjedde, med vinklinger knyttet til sosiale medier.
TV2: Uttrykker sorgen gjennom sosiale medier
VG: Landesorg i sosiale medier
NRK: Sosiale medier samler folket
NRK: - En mediemessig revolusjon
NRK: Sosialt samhold på nettet
BT: Støttegrupper, falske profiler og hatgrupper. Sosiale medier mobiliserer.
Dagavisen: - Twitter er en kjærlighetsmobb
Internasjonale medieanalyser:
Her er noen internasjonale artikler som har sett på det som skjedde, med særlig fokus på nyhetskildene og samspillet mellom offentlige media, sosiale media og brukere.
Technology Review (22. Juli): How to Follow Oslo Now that Google Real-Time Search is No More
The Atlantic (22. Juli): A Bomb in Oslo? What Google Lost by Ending Real-Time Search
Mashable: HOW TO: Follow the Norway Terror Attacks Online.
Mashable: Oslo Bombing Prompts Experimenting With Google+ as Breaking News Tool
PCMag: Google+ and the Norway Tragedy
BrandChannel: Twitter Proves Mettle With Oslo Tragedy, Winehouse Demise
BreakingNews: How we curated the norwegian tragedy
FastCompany: Curated Social Media Comes Of Age During Oslo Attacks
Curated Stories:
Her er noen eksempler, hvor brukeren har anvendt content curation-verktøyene Storify eller Storyful.
Joseph Stashko, Storify: Oslo explosion
Jenny Houser, Storyful: The online life of Norway massacre suspect
Gavin Sheridan, Storyful: Norway attacker posted YouTube ‘manifesto’
Fiona McCann, Storyful: Facebook event sends support to Breivik´s mother
Aine Kerr, Storyful: #Twinutesilence for Norway victims
Magasinet Samvirke, Danmark, Storify: Norway – Oslo – Utøya – Reactions
Fiona Hearst, vha Storyful: Tens of thousands march in rose parade for Norway’s dead
Felim McMahon, vha Storyful: Oslo, Utøya killer to appear in court behind closed doors
Gizmodo, Storify: Breaking: Citizen Journalism From Oslo Blast and Utoya Shootings
En liste over Storify-historier: #oslo – TOP 10 social media stories
Sosial På Norsk:
Selv valgte jeg å finne, foredle og formidle fortellinger litt utenom det dramatiserte nyhetsbildet, gjennom kanalen Sosial På Norsk. Etter hvert har det her blitt lagt ut over 100 bloggposter med sinne, tvil, tro og håp, og en rekke andre saker vinklet primært på hendelsene knyttet til et ytrings- og medieperspektiv.
Tips eller synspunkter?
Hvis du har nye eksempler eller refleksjoner rundt sosiale medier og 22.07.2011.
Kommenter gjerne.
Imponerende samling og oppsummering! Flott å ha i ettertid.
Jeg, og jeg vil tro andre, har stilt oss de siste dager er “hva nå?” om hvilket ansvaret vi alle må ta videre, når ordene er sluktnet, sjokker har lagt seg sånn nogenlunde og det er tid for å se på det vi ikke liker se.
Siden du ber om refleksjoner og eksempler legger jeg inn lenke til posten fra i dag og håper det er ok. Om ikke, fjerner du bare:
“Naiv og super – supernaiv?”
http://bit.ly/qOhMxb
” Det blir for enkelt å toe våre hender, nå, før blodet er tørket vekk, glassskårene er feiet opp og frykten fortsatt biter oss. Det er på tide å innse at problemene vi har, er mer enn “utfordringer”. Jeg har en viss aversjon mot tendenser til selvglorifiserende væremåte, grandiositet på vegne av en nasjon og flagg som symbol på det ufeilbarlige.”
Postet denne kommentaren to dager etter hendelsen, inneholder lenker til andre reaksjoner på hendelsene, går i samme retning som Marias Metode, men altså postet av en “etnisk norsk” nordmann med dårlig korttidsminne, men med interesse for historiske linjer. http://ivarbakke.blogspot.com/2011/07/gode-nordmenn.html?utm_source=BP_recent
Hei, veldig bra oppsummering. Dette kommer det til å bli forsket på. Så lenge søkemotorene er slappe og historikken litt vanskelig å følge på f.eks Twitter, er det viktig at vi registrerer hvordan forløpet var.
Jeg arbeider selv med kommunikasjon og sosiale medier, og har erfaring med et stramt regime for krisekommunikasjon i det offentlige.
Jeg lurer på presisjonen på meldingene som ble twitret og om det ikke er en sjanse for at vi twittrere kunne lurt folk lukt i døden?
La oss si at meldingene om båtfolkets redningsaksjon, eller at folk gjemmer seg i buskene, at de svømmer osv hadde blitt fanget opp av gjerningsmannen eller en evt medsammensvoren på sjøen – da kunne vi på sosiale medier blitt livsfarlige for de som var under angrep. Særlig om ungdommene hadde begynt å sette seg i bevegelse på Utøya på bakgrunn av sosiale mediers beskjeder. Eller hva om beskjedene om hvor det var trygt å gå Oslo sentrum eller dette med antall bomber hadde vært feil?
Jeg tror dette er relevante spørsmål, og fasiten får vi når vi får flere reaksjoner på hvem som oppfattet hvilke meldinger i løpet av de mest kritiske timene fredag 22. juli.
Nå gikk det heldigvis bra som det kunne gå – tror vi, fordi ingen ennå har rapportert noe fatalt som følge av desinformasjon fra twitter, men kan hende er de ikke i live til å fortelle oss det? Hvem hadde tatt skylda hvis det hadde gått grusomt mye verre enn det gikk, på grunn av en retwitret beskjed?
Jeg håper og tror sosiale medier virket mest positivt, alt i alt, men er ikke sikker.
Fantastisk artikkel med en grundig oppsummering og mange henvisninger. Dette er et flott utgangspunkt for videre lesning og refleksjon.
Jeg var bortreist da det forferdelige skjedde, men fikk umiddelbart inntrykk av at sosiale medier spilte en stor rolle både den dagen og ikke minst etterpå. Jeg vil nok fordype meg mer i dette med sosiale mediers viktighet som sorgarbeid og for å knytte folk sammen i en vanskelig tid.
Tusen takk for at du har tatt deg tid til å samle alt dette. Jeg vet at slikt arbeid er utrolig tidkrevende, men det er også veldig verdifullt for oss du deler det med.