Lys fremtid for content curation? – på bekostning av Google?

Content curation, eller kuratering av innhold, er i ferd med å bli et av de viktigste buzz-ordene hittil i 2011. Forkjempere for filosofien, som bl.a. handler om å håndtere nettinnhold på en mer ”menneskelig” måte enn søkemotorenes algoritmer, har de siste ukene gått ut i åpen kritikk av Google. Google varsler på sin side endringer i sine algoritmer for å  ”temme” de galopperende innholdsfabrikkene. Parallelt lanseres det nesten daglig nye kurator-verktøy.

Forvirret? Fortvil ikke, for du er på ingen måte alene.

Trenden er her!

Du har kanskje allikevel hørt om verktøy som Flipboard eller paper.li eller sett noen formidle sine ”Dailys” om et eller annet tema via Twitter eller Facebook? Dette er også en del av curation-trenden, men som altså handler om mye mer enn å få din egen Twitter-feed presentert som en ”elektronisk avis”.
Den store interessen for Q&A-verktøyet Quora, kan også forstås som en del av curation-trenden. FastCompanys reportasjer om Twitter-TV, bl.a. i aksjon på kommersielle events som MTV Awards, står midt i curation-trenden. Også i nyhetsbildet brukes nye kurator-verkøy nå aktivt, bl.a. i forbindelse med uroen i Midt-Østen, enten av grupper av mennesker som her på Storiful eller av enkeltpersoner, som her på Scoop.it!

I øyeblikket handler curation-trendene derfor både om 1) filosofi og metoder, om 2) kompetanse og roller og om 3) teknologiverktøy.

Som kurator for denne bloggposten er det selvsagt også en plikt for meg å veilede deg om at hvis du primært er opptatt av kurator-verktøy, så bør du hoppe lengre ned i artikkelen.

Hva er curation?

La oss ta definisjonen av ”content curation” først. Rohit Bhargare sier det slik på egen blogg: “Content Curator is someone who continually finds, groups, organizes and shares the best and most relevant content on a specific issue online.”
Hvis du stusser på selve ordet curation, så har du rett: Kurator-begrepet er overført eller lånt fra museums- og utstillingsverden. Som i et museum, så er en innholdskurator en som kan velge ut, og sette sammen elementer (malerier eller artikler) langs et tema, kontekst eller agenda som kuratoren måtte ha. Kuratoren behøver på ingen måte å være produsent av innhold, men er i stedet produsent av begivenheten eller konteksten. Det handler altså om å fange, filtrere, forvalte, foredle og formidle innhold.

Det som er veldig annerledes når det gjelder digital curation kontra kuratoren i kunstverdenen, er at informasjonsstrømmene må håndteres i et økende tempo, og med stadig flere deltakere som også selv opptrer som kuratorer.

Søke og finne informasjon

Men trenger vi da curation som begrep, kuratoren som funksjon og/eller curation som verktøy i den digitale verden? Vi alle, enten vi er produsenter, lyttere, eller deltakere i nettets informasjons- og samtalestrøm, sliter med å få grep over den store mengden av informasjon som er på nettet. Hva er relevant og hva er det ikke? , er spørsmål vi stiller oss. Her har Google i mange år vært den store hjelperen, som har geleidet oss som brukere til de gode informasjonskildene. Og fordi vi havner på de ulike sidene med våre søk, så har også annonsørene fulgt etter, fordi de vet at der finnes brukere som er opptatt av de samme temaene som annonsørene.

Utsatt for kritikk

Denne måten å aggregere data på, er imidlertid utsatt for økende kritikk. Eksempelvis har det vokst frem rene ”innholdsfabrikker”, bl.a. Demand Media og AssociatedContent, som er kritisert for å ha som sin eneste forretningsidé å komme høyt på trafikkmotorene. Journalistens redaktør Trond Øgrim er en av de som tidlig analyserte fenomenet. Google konkurrent Blekko har samtidig hatt moro av å lage sin egen spam-klokke, for å illustrere utfordringene knyttet til å søke og fange relevant innhold.

Flere innlegg i denne debatten har kommet de siste ukene, hvor begreper som ”mathematical aggregation” og ”human curation” stilles opp mot hverandre.

Her hevder bl.a. Steve Rosenbaum i Huffington Post at Google står ved et veiskille. En av leverandørene av curation-verkøy, Guillaume Decugis, som står bak Scoop.it, går direkte i rette med innholdsfabrikkene. Mens en av de mest lenkede bloggpostene om temaet i er Paul Kedrosky sin ”Curation is the New Search is the New Curation”.

Google merker dog den økende kritikken, og la senest sist fredag ut en bloggpost hvor de både hevder at søkekvaliteten er sterkt økende, og at Google jobber målbevisst for å øke kvaliteten ytterligere, også ved å temme innholdsfabrikkene.

Kompetanse + teknologi

Hvordan kan vi så få ”kontroll” over denne verden av uendelig streamende innhold, hvis ikke Google kan hjelpe oss?

Svaret for en curation-ekspert vil trolig være å kombinere personlig innholdskompetanse med kuratorverktøy.

På verktøysiden lanseres det nå nesten daglig nye løsninger. Noen av de som har fått størst oppmerksomhet er personlige ”news readers”, som Flipboard, paper.li, postpost etc.

I disse tilfellene er det brukeren selv som er ”kurator”. Nøkkelen ligger som regel i hvem (eller hvilke lister) man selv følger. Dermed får du en ”elektronisk avis”, (”Daily”) hvor du selv er researcher, redigerer, redaktør – og til syvende og sist – avisens første abonnent. Muligheten til å distribuere avisen, og la andre abonnere på den, er tiltalende. Men så langt er nok mye av attraktiviteten i disse løsningene knyttet til at sluttproduktet ”ser ut som” en avis. Mao: ”Media is the message” har fortsatt gyldighet. Noen ha da også kalt denne trenden for “ipadification”.

Curator-verktøy

Jeg vil anta at hard-core content curators ville insistere på at et ordentlig curation-verktøy må ha noe mer avanserte kvaliteter enn visualisering. Anerkjente Mashable har en fersk artikkel om 4 løfterike kurator-verktøy. Jeg har selv prøvd 3 av de 4 (og venter på en Invite på den siste, Storify). Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg mener om Curated.by, har utnyttet Pearltree til å organisere mange temaer for meg selv, synes Scoop.it er gode på å lage innholdskanaler, mens Storify virker lovende i forhold til redigering og re-publisering. En som ikke er nevnt i Mashables, Amplify, utmerker seg med gode verktøy for å gripe/klippe innhold, og har også en aktiv community.

Og dette handlet bare om en håndfull verktøy (jeg har registrert at det i alle fall finnes et 20-talls).

I tillegg er det mange løsninger, som kanskje ikke definerer seg som curator-verktøy, men som kan brukes som det. Deriblant bokmerkeverktøyene Summify, Trunk.ly, Yourversion og Pinboard.

Verdier, kultur og roller

Content Curation-begrepet griper selvsagt ikke bare inn i vår teknologi, men i måter vi oppfatter oss selv og andre i informasjonsstrømmene på. Hvordan skal en journalist, tekstforfatter, forfatter eller redaktør se seg selv i forhold til ”contant curation”. Eller for den saks skyld en kommunikasjonsdirektør, informasjonssjef, markedsdirektør eller produktsjef etc.?

Og – bør det finnes en ”vær varsom”-plakat for kuratorer – som det gjør for journalister? Eller etiske retningslinjer, tilsvarende det som finnes for informasjonsrådgivere?

Dessuten – når man kuraterer – hvem har egentlig eierskapet og ansvaret i forhold til det opprinnelige innholdet?

Hvem ”styrer” samtalen?

Curation-trenden reiser også ytterligere spørsmål i forhold til brukergenerert innhold. Eksempelvis, hvordan skal vi forholde oss når kurator-teknikkene tas i bruk av kommersielle aktører?

Sam Decker, som nå setter opp et konsulentselskap for å ri curatorbølgen, er tydelig på at curation ikke er broadcasting på vegne av en avsender og heller ikke kidnapping av en annens innhold. Men en måte å fange opp og gjengi sosiale samtaler på, som igjen må få aksept hos brukerne. Begreper som engasjement, relevans, autensitet, tillit etc., blir derfor sentrale ord når Decker skal forklare forskjellen på curation og enveis kommunikasjon.

The human web?

Det er mange ubesvarte spørsmål i forhold til content curation. Ikke minst fordi det er et forholdsvis ferskt område for mange. Det er godt mulig at som begrep, så vil content curation-buzzen fortape seg. Men uansett så har trenden satt søkelyset på nye måter å skape, finne, forvalte og dele innhold på. Og at skapere av innhold på den ene siden og matematiske fangstmenn på den andre siden, har fått selskap av en ny gruppe innholdsforvaltere. Eller er det kanskje slik at vi alle – fra tid til annen – er både innholdsprodusenter, innholdsfangstmenn og innholdskuratorer?

Hvordan ble eksempelvis denne bloggposten til?